May Lise Hoel

I 2003 startet May Lise Hoel «Faenheller», en kampenhet for alle som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Hovedmålet med «Faen Heller» var å hjelpe andre med de samme vonde erfaringene som henne. Å tørre å være åpen om overgrep, uten å måtte å utpeke en gjerningsperson, kunne fjerne mye smerte og skam. Det hadde hun selvopplevd, men ennå var en slik tenkemåte nokså ny.

Et av de første åpne arrangementene i regi av «Faen Heller»skjedde 8. oktober 2003: Seminaret «En dag mot Incest» samlet fullt hus i Novakinosenter. Seminar og støttekonsert ble gjentatt samme dato hvert år frem til2007.

I 30 år hadde MayLise Hoel tiet om voldtekten som ødela store deler av livet hennes. Brått forsto hun at om noen skulle snakke og skrive åpent om overgrep, måtte det bli henne. Midt oppi denne erkjennelsen ble hun alvorlig syk og valgte å slutte i jobben som grafisk designer, en utdanning hun hadde tatt flere år før.

Terapien hun hadde fått ved Senter mot Incest, åpnet opp forglemte minner. Hun skjønte at også oppveksten hadde vært preget av gjentatte overgrep.

Seminarene i Nova kinosenter og støttekonsertene startet viktige prosesser: Helse, livslyst og livsvilje vendte smått om senn tilbake.

Hele livet har May Lise Hoel skrevet dikt, tegnet og malt. Sorgen som oppsto da det første barnet hennes døde, utløste nye uttrykksbehov: Melankolske unge kvinner går igjen som motiv både i tekstene og bildene hennes.

Bare 17 år gammel ble hun mor første gang, til en liten gutt med medfødte hjertefeil. Han døde 1,5 år gammel. Sjokket og sorgen var hjerteskjærende, men det hjalp å skrive. Et av diktene ble publisert i det litterære tidsskriftet Profil.  

Hun etablerte seg og fikk tre barn til. Hun tok to år på Kunstskolen på Rotvoll og ble billedkunstner på heltid. Responsen var så positiv at hun fikk tilbud om å stille ut flere steder, bl.a. to ganger i Trondhjems Kunstforening. En rekke andre separat- og kollektivutstillinger i inn og utland ble det også. Mange likte utrykket hennes, Hoels bilder henger på mange midtnorske stuevegger.

I 2006 ble May Lise Hoel alvorlig kreftsyk. Gjennom en lang cellegiftbehandling oppsto tunge tanker om døden. Men barna, og alle maleriene hun ennå ikke hadde malt, holdt motet oppe. Fem år senere ble hun kreftsyk på nytt, og igjen var det barna samt ønsket om å skrive bøker som hjalp.

Hun ble frisk, fortsatte som billedkunstner med stor suksess, bl.a. med utstillinger i London og Frankrike.

I 2020 kom Covid-epidemien, og året etter ble familienrammet på verst tenkelig vis. To av de voksne barna døde, med sju månedersmellomrom. Igjen greide hun å reise seg. Hun VILLE leve videre.

I 2024 debuterte May Lise Hoel som forfatter med boka: «Måten du sitter på er som marsipan». Det er en historie illustrert med bilder fra 20 år som kunstner. Boka er en fiksjon. Den handler om identitet,dissosiasjon og fortrengt minner: Anna vokser opp i et gartneri. Hun leter etter skadde blomster på blomstenes gravplass. Hun leter i det grusomme og finner det vakre.

I 2025 ga hun ut boka «Vinterfuglene», en roman om ensomhet, lengsel, et dypt mørke og streif av håp. Leseren møter Helena og Bertine som bor i samme bygård. Dramatiske hendelser bringer dem sammen. I noen skjebnesvangre dager blir de hverandres livsviktige støtte.  

Trolig er det dette håpet som også kjennetegner May Lise Hoel: Hun greier å holde på drømmen, hun fortsetter å lete etter det vakre - også når motgang rammer på sitt mest brutale.

‍