May Lise Hoel

I 2003 startet hun «Faenheller», en kampenhet for alle som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Dette skjedde etter at May Lise Hoel selv oppsøkte Senter mot Incest i Trondheim. Der fikk hun god hjelp. Hovedmålet med Faenheller var å hjelpe andre med samme type erfaringer som henne. Å tørre å være åpen om overgrep, uten å bli tvunget til å utpeke en gjerningsperson (som fort ville få all oppmerksomhet), kunne fjerne mye av smerten og skammen. Det hadde hun selv opplevd, men ennå var en slik tenkemåte nokså ny. 

Et av de første åpne arrangementene i regi av «Faenheller» skjedde 8. oktober 2003: Seminaret «En dag mot Incest» samlet fullt hus i Nova kinosenter. Seminaret ble gjentatt samme dato frem til 2007, og hver gang etterfulgt av støttekonserter som også tok navnet «Faenheller».

 I 30 år hadde May Lise Hoel tiet om voldtekten som ødela store deler av livet hennes. Brått forsto hun at om noen skulle snakke og skrive åpent om overgrep, måtte det bli henne. Midt oppi denne erkjennelsen ble hun alvorlig syk og valgte å slutte i jobben som grafisk designer, en utdanning hun hadde tatt flere år før.

Terapien hun hadde fått ved Senter mot Incest, åpnet opp for glemte minner. Hun skjønte etter hvert at også oppveksten hadde vært preget av gjentatte seksuelle overgrep. 

Seminarene i Nova kinosenter (4 til sammen) og støttekonsertene startet viktige prosesser: Helse, livslyst og livsvilje vendte smått om senn tilbake. 

Opp gjennom hele livet har May Lise Hoel skrevet dikt, tegnet og malt. Sorgen som oppsto da det første barnet hennes døde, utløste nye uttrykksbehov: Melankolske unge kvinner går igjen som motiv både i tekstene og bildene hennes. 

Bare 17 år gammel ble hun mor første gang, til en liten gutt med medfødte massive hjertefeil. Et og et halvt år etterpå døde han. Sjokket og sorgen var hjerteskjærende, men det hjalp å skrive. Et av diktene ble publisert i det litterære tidsskriftet Vagant. 

I denne perioden møtte hun mannen som ble far til de tre neste barna hennes. Livet begynte å ligne livet andre levde. Hoel tok kunstutdanning på Rotvoll (dagskolen) og ble etter hvert billedkunstner på heltid. Bildene viste hun på utstillinger, og responsen var så positiv at hun fikk tilbud om å stille ut flere steder, bl.a. i Trondhjems Kunstforening (2 ganger). En rekke andre separat- og kollektivutstillinger i inn og utland ble det også. Mange ble kjent med kunstutrykket hennes og likte det de så. Salget gikk godt.

I 2006 ble May Lise Hoel alvorlig kreftsyk. Gjennom den lange cellegiftbehandlingen oppsto tunge tanker om døden. Men barna, og alle maleriene hun ennå ikke hadde malt, holdt motet oppe. Fem år senere ble hun kreftsyk på nytt, og igjen var det barna samt ønsket om å skrive bøker som hjalp. 

Hun ble frisk, fortsatte som billedkunstner med stor suksess, med utstillinger b. a. i London og Frankrike. 

I 2020 kom Covid-epidemien, og året etter ble familien rammet på verst tenkelig vis. To av de voksne barna døde, med sju måneders mellomrom. May Lise Hoel isolerte seg og grublet seg gjennom dagene. Men igjen greide hun å reise seg. Hun VILLE leve videre. Fremdeles hadde hun mye ugjort:

 I 2024 debuterte May Lise Hoel som forfatter med boka: «Måten du sitter på er som marsipan». Det er en sammenhengende historie illustrert med bilder fra hennes 20 år som billedkunstner. Boka er en fiksjon og laget for å gi håp. Den handler om identitet, dissosiasjon og fortrengt minner: Jenta Anna vokser opp i et gartneri. Hun leter etter skadde blomster på blomstenes gravplass. Hun leter i det grusomme og finner det vakre. Kanskje er det dette håpet som også kjennetegner May Lise Hoel: Hun greier å holde på drømmen, hun fortsetter å lete etter det vakre - også når motgang og tragedier rammer på sitt mest brutale.