Hjørdis Kaul

Da nyfeminist-bølgen slo inn over landet på tidlig 1970-tall, forsto Hjørdis Kaul at her fikk hun noen nye friske metoder til å forstå samfunnsproblemer på: Svært mye handlet om kjønn, makt og posisjon. 

Et politisk jordskjelv rammet Trondheim på samme tid. Før bystyrevalget i 1971 ble kvinner fra alle partier kurset i kumulerings-regler. Å forbedre kjønnsbalansen i bystyret, var målet. Aksjonistene lyktes: Kvinnene fikk rent flertall. Etterpå inviterte Kaul ildsjelene hjem til seg. Nesten samtlige ville lære mer om kvinnekamp. Små bevisstgjørings-grupper ble dannet. Dette ble starten på det som vokste fram til å bli: Nyfeministene i Trondheim.  «Det private er politisk fordi det er felles» var et av slagordene. 

Å dele erfaringer med skarpsynet som feministbrillene ga, åpnet for en helt ny forståelse av kvinners virkelighet, av sammenhenger og strukturer: Hvorfor havnet kvinner alltid bakerst i køen? Vennskapet i mange av gruppene ble langvarig, og ser ut til å vare livet ut for en hel del.

Den nye kvinnekampen falt sammen med andre sterke strømninger: Trykket fra 68-generasjonen slo inn med full styrke. Ungdom over hele den vestlige verden engasjerte mot krig og raseskille, for demokrati, likestilling, selvbestemt abort og barnehageplasser. I Norge ble også mange vekket av EF-kampen. Kaul husker engasjementet som en kjempebølge av energi som ingen kunne stoppe. Selv var hun student i denne perioden, og de nye feministiske analysene kom godt med både i studier og forskning.

Hjørdis Kaul regner moren, Maja Melansø, som et viktig forbilde. Hun var en av de første kvinnelige arkitektene i Norge og vant til å kjempe for egne rettigheter i et mannsdominert samfunn. Som nokså nyutdannet fra NTH flyttet hun til Berlin med sin tyske ektefelle og fødte fem jenter i løpet av åtte år. 

I 1939 kom den norsk-tyske familien til Trøndelag, men med den tyske okkupasjonen av Norge like etter, ble livet svært vanskelig. Freden førte til enda flere problemer: Hjemmet deres ble konfiskert. Som tyskfødt statsborger ble faren pågrepet og internert sammen med andre landsmenn. Brått sto moren og de fem barna, alle med tysk statsborgerskap, på bar bakke. Foreldrene så ingen annen råd enn å skille seg. Arbeidet med å sikre moren og jentene norsk statsborgerskap pågikk i flere år. Moren ville bli boende i Norge sammen med døtrene, faren ble tvangsreturnert til et krigsherjet Tyskland. 

Kaul vokste opp som nummer tre i søsterflokken på fem. Men livet som mobbet «tyskerunge» ble krevende både for henne og søstrene. I voksen alder gjorde denne erfaringen henne vár i møtet med maktbruk og undertrykking, og fikk sitt utløp i kampen for kvinners stilling i samfunnet. 

Hun utdannet seg først til fysioterapeut, men fortsatte med studier i psykologi og sosiologi da de to barna hennes fikk barnehageplass. Hun tok magistergrad i sosiologi i 1978 og doktorgrad i samme fag i 1996. Avhandlingen fikk navnet «Kjerringknuter». Senere ble hun professor i sosiologi ved NTNU. Forskningen hennes har i hovedsak dreid seg om arbeidsliv, kvinne-, moder- og foreldreskap, som inntil da var så å si fraværende tema i forskningen.